Boracay

En av initiativtakerne  og koordinator for Mending Faces , Donna,er født og oppvokst på øya Boracay, Filippinene. Hun er nå gift med en amerikaner og bor i Denver.
Broren til Donna driver en bar og overnattingssteder på Boracay. Mange fra gruppen dro dit etter endt arbeid. Her er det hvite strender, nydelig badevann og god mat samt blind massører  på stranden. Våre ømme muskler etter en uke med intens arbeid blir knas godt

Hjemmebesøk

En familie kom  til sykehuset; mor med 4 barn. Hun hadde med seg som støtte sin egen mor + søster.
De fire barna var i alderen 1mnd. til 6 år. Den eldste hadde leppe-kjeve-ganespalte og hadde fått lukket leppen sist gang Mending Faces var på stedet. Denne gangen kom han for å få lukket ganen. de to andre barne på 3 og 4 hadde ikke spalte mens den minste babyen hadde dobbeltsidig leppe-kjevespalte. Faren jobbet som privatsjåfør i Manila og kom hjem en gang i året i desember.

Mor sov og oppholdt seg med de fire barna på feltsengen i 2 døgn.

Hjemreisedagen fikk vi en sjåfør som stilte som frivillig fra den lokale Rotary klubben til å kjøre familien hjem. Barna satt storøyd i baksetet. det var første gang de bil. Vi kjørte ca.8 km ut forbi sentrum. ved et veikryss, inn i en palmeskog var det satt opp noen hus, eller skur etter vår målestokk. Her bodde familien i et rom med en seng. Jordgulv, ikke innlagt vann eller elektrisitet. Huset var bygget av bambus også tak av bambus.

Barna var velstelte og i vanlige klær, shorts og T-skjorte. Jeg hadde ikke forventet at de bodde så fattigslig.

Inne i hytta møtte jeg et annet barn som også bodde der. Et tantebarn som var uten mor og far jobbet borte. Gutten var 3 år. Det viste seg hat han hadde også ganespalte. Vi informerte mor at hun måtte komme med babyen og gutten på 3 år for å få kirurgi neste år når Mending Faces kommer tilbake. Organisasjonen vil ta ansvar for at de får frakt til sykehuset.



Jeg legger inn flere bilder senere da jeg har fått trøbbel med PC

Sykehuset

Jeg får være med på alle de ulike aktivitetene som foregår. Jeg er på avdelingen hvor barna og familiene er før kirurgi og hvor de blir liggende en natt før de reiser hjem. Det er feltsenger tett i tett uten madrasser eller tepper. Foreldrene har med seg mat som de tilbereder. Jeg dyttet bort i en pose da jeg pratet med at barn og den posen var full av levende krabber... De ulike luktene blir ganske intens utover uken.
jeg kan vær tilstede på de kirurgiske inngrepene jeg ønsker og følger barna inn på oppvåkningen. Det er utrolig rørende når foreldrene kommer inn etter en stund på oppvåkningen og ser barna sine for første gang med et nytt ansikt. Ikke fritt for at alle feller noen tårer.

Det er to operasjonsstuer med to senger i hver hvor det foregår operasjoner hele tiden. Kirurgene og sykepleierne gjør en formidabel jobb under kummerlige forhold. Det er utrolig hva de får til. Det har vært flere svært kompliserte saker. Og de lukker både gane og leppe i samme operasjon. Jeg er veldig glad for at de prioriterer å lukke ganene da den er avgjørende for å få god tale. Mange andre Medisinskse mission som reiser ut lukker bare lepper. Da ser barna fin ut, det er enklere kirurgi og de kan klare flere saker på en uke noe som ser flott ut når de teller saker og søker pengetilskudd.

 

 

 

Lille Mary Louis var ikke seg selv dagen etter kirurgi. Det var ikke en antydning til smil å få selv om bestemor strålte som en sol. Dette er nok en sterk opplevelse for jenta. Dagen etter kirurgi reiste hun hjem. De får med seg en pose med rengjøringmateriell til sårbehandling og veiledning om hvordan behandle sårene. Rene kluter og en pose med utstyr som T-skjorte, sengeteppe, crocs, sokker, fargestifter og et kosedyr. 

 

 

 

 

En dag fikk jeg følge en familie hjem fra sykhusoppholdet. Barna haddde aldri kjørt bil før.

Lange arbeidsdager

Dette er ikke noen ferie eller latmansliv. Opp kl. 06.00 og avgårde til sykehuset kl.07.00 Første kirurgi begynner 07.30.




Vi bor enkelt. Jeg deler rom med 4 andre kvinner. Det er sosialt og hektisk.

Har undervisning for foreldrene eller besteforeldre som også følger. De er positive og i godt humør. En tannløs bestemor noterte ned alt jeg sa og kunne gjenta det for de andre etterpå.  Jeg demonstrer og deler ut materiell og forklarer spaltespesifikke talevansker.  Vi lager sammen et treningsprogram de skal gjennomføre med barna. Dette var moro!

 

 

Lille  Mary Louise ventet tomodig i hele dag sammen med bestemor på å komme til kirurgi. Hver gang jeg gikk forbi sendte hun meg varme smil. Jeg var tilstede da hun ble operert. Er veldig spent på å møte henne i morgen

 

 

Den store kaosdagen

Søndag var den første dagen. Det hadde gått ut informasjon og de som hadde fått det med seg satt på venterommet på sykehuset søndag morgen . Det var lang kø av håpefulle foreldre og nysgjerrige og noen litt redde barn.  Noen av barna hadde gjennomgått leppekirurgi før og kom nå for ganekirurgi. I Norge får alle med spalte leppekirurgi ved 3 måneder og ganekirurgi ved 12 måneder. Barna som møtte oss her var i alle aldre fra 2 måneder til 20 år. De fleste uopererte.
Sykehuset var nedslitt og fattigslig. Mye foregikk ute i korridorene. Varmt, fuktig og støyete.

Jeg opplevde en følelse av hjelpløshet. Hva kunne jeg bidra med? Hva skulle jeg gjøre? Alle var veldig travelt opptatt med sitt. Jeg fikk rigget meg til i et hjørne av screening rommet. Alle pasientene kom og ble registrert, veiet og målt, undersøkt av kirurg, fotografert og fikk vurdering av logoped (meg). Jeg fikk med meg en flink fillipinsk sykepleier som tolk.

Barna var samarbeidsvillige. jeg fikk dem til å imitere lyder og fikk vurdert graden av artikulasjonsvansker og resonansvansker. Jeg avtalte med foreldrene at jeg ville komme og møte dem igjen når barnet var til kirurgi eller etterpå.

Jeg kunne ikke bruke mye tid på dem som skulle bare ha leppekirurgi og ikke ganen. Når ganen er lukket har de en reel sjanse til å få god tale.

Det mest opprørende var de store barna som ikke gikk på skole på grunn av dårlig tale. det viser hvor viktig det er med ganelukke. Heldig vis prioriterer kirurgene i Mendig Faces å også lukke ganer. Noen blir operert i en engang, ganelukke og leppeluke samtidig.

Bussen som kjører oss til og far sykehuset når vi ikke tar en "tuk-tuk"

 

 

 

 

 

Jeg gleder meg til møte disse herlig ungene igjen etter kirurgi.

 

 

Screening dagen var en hektisk, travel dag men utrolig kjekt.

 

 

En lang, lang reise

Dro fra Bergen fredag morgen kl.  04.30 hjemmefra. Fly til Frankfurt med skifte til Hongkong.  Det flyet var stort med ca 700 passasjerer. 11 timer etter landet i Manila. I Manila måtte jeg skifte flyplass til innenlandsfly til Kalibo.
det måtte jeg vente i 5 timer på en slitt og overfylt flyplass. Ingen kafé eller restaurant. bare mange mennesker, plaststoler og TV på full guffe i streikende varme. var lette da flyet endelig tok av til Kalibo.
Der ble jeg møtt av representanter fra Mendig Faces. Ble geleidet ut til bussen og fikk en iskald boks øl i hånden. Det smakte godt.
Så en 2,5 times busstur langs smale humpete veier.  Mørket kom så ikke mye å se.
Framme i Roxas kl 19 lokal tid. Det vil si 38 timer etter at jeg dro hjemmefra.
Møtte opp med alle de andre og ble installert på rom.
Morgendagen som er søndag kommer alle pasientene som skal skreenes for kirurgi. Det blir en travel dag.
I morgen kommer bilder.

Dagen før dagen...

Det ble plutselig travelt. Mye skulle avsluttes på jobb før jeg kunne ta ut min "ferie". Flyet går i morgen tidlig kl 06. Har jeg glemt noe???
Jeg pakker halve kofferten med sommertøy og halve kofferten med leker og materiell til logopedisk trening og undervisningsmateriell til å undervise foreldre, lærere og assistenter om hvordan de best kan hjelpe barna til å få bedre tale.

En hyggelig kollega stakk innom kontoret med glansbilder, klistremerker og små premier til å bruke i aktiviteter med barna. Kjekt at andre tar del og og vil spe på utstyrskassen.

Jeg har laget en del spill til å aktivisere barna i trening. Jeg har lagt vekt på å bruke enkle ting som alle kan skaffe seg. Viktig å vise at logopedisk trening trenger ikke bestå av dyre, avanserte aktiviteter. Til disse spillene kan en bruke steiner eller skjell til brikker. Treningen er produksjon av de lydene som er vanskelig for barnet. Hver gang brikken stopper på et svart felt må barnet trekke et kort som bekriver en aktivitet. det kan være å produsere en lyd eller lage en munnmotorisk bevegelse.


















Det ser ut som kofferten blir for tung. Hva kan jeg la ligge igjen. Et par sko? eller noen bøker?

9 arbeidsdager igjen før jeg drar

Organisasjonen Mending Faces vil sende ut informasjon i tekst og bilde fra oppholdet på Filippinene.
Klikk deg inn på sidene.

http://mendingfaces.wordpress.com/

2013 Medical Mission - Two Weeks and Counting Our 55 member volunteer team is headed to Roxas City, Capiz, Philippines in just under 2 weeks to provide free surgical correction for impoverished children inflicted with cleft lip and cleft palates.  We are excited to take such a large and dedicated team this year as we are expanding our services and providing more care to our patients and to the local community we visit. These additional services include a speech therapy program, dental education program in the local schools and participating in several community service activities within Roxas.  We also have a small dental team joining us this year to evaluate the possibility of a dental program along side our cleft program. There are so many dental issues that we see just from families of our patients that we felt the need to do something for them. Jeg gleder meg over at organisasjonen framhever at de har med seg logoped denne gang. Jeg har snakket med svenske logopedkollegaer som har vært ute på lignede oppdrag andre steder i verden. De har delt med meg sine erfaringer og gitt tips om metoder og materiell som egner seg å bruke i undervisning og behandling.